Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Advertisements

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

Sånn der syk og sånn

Dagens plan for å overleve var egentlig grei nok. Men likevel mangler jeg noen punkter..

1. Stå opp (check)

2. Forhold deg våken (check)

3. Røyk (check x 2)

4. Lag en skål med havregrøt (check)

5. Ta en dusj (check)

6. Smink deg og føl deg litt levende (check, men føler meg like apatisk)

7. Vask kjøleskapet

8. Støvsug leiligheten

9. Vask klær

10. Pust med magen når ikke alt er som det skal være

Føler jeg har klart en del av det som står på min mentale to do-list for idag. Men de siste punktene kjennes uoverkommelige ut. Jeg vil helst bare ligge her, i sengen min, på soverommet mitt. Med avslått lys og data’n i fanget. Men jeg har plikter. Selv om hverken hun jeg bor med, eller jeg har sagt noe om at jeg skal vaske kjøleskap, klær og støvsuge leiligheten, så vet jeg at det forventes at jeg har gjort noe mens hun har vært på jobb.

Forventninger, plikter og krav osv.. De suger igrunn..

Ønsket om å dø

Den siste stunden er det akkurat som om en tanke har besatt hjernen min.

Hvor mange tabletter trenger jeg for å dø?

Jeg vet ikke. Jeg vet at smertestillende ikke er bra i lengden. Og at man ikke skal ta mer enn den anbefalte dosen. Jeg kan godt da 4 Paracet på 500mg hver når jeg har hodepine, uten å bli susete engang. Så da blir jeg jo nyskjerrig på hvor langt jeg kan pushe grensen? Og aller helst krysse den. En pakke? To?

Men jeg er for feig til å finne det ut. For øyeblikket er det kun nyskjerrigheten som herjer…