Emotional rollercoaster

I know it’s tabu, that its not “accepted” in the norwegian society to find love in another country. A lot of prejudice and opinions that tells you that you are stupid, naiv and making a mistake. I allready have a past with finding love in another country. I was in a relationship, and later engaged to a turkish man from August 2011 to May 2012. And also from July 2012 to September 2012 I was in a relationship with another turkish guy. But now I’ve been single since September last year. I lost little bit faith in love after that last relationship, and I was thinking that no man could ever love me. That I was just someone to use for fun or something like that. I thought I found true love with both of them, even if I was unhappy in both relationships. Understand it if you can..!

But now, I find myself falling for yet a turkish man. This time, its a “grown” man. He is 27 years old, and we are at the same place in life. My ex-boyfriends were 22 and 25, and immature as hell. But what makes me feel safer about this guy’s feelings for me, is the fact that he had to fight for me. And he did, without complaining about it. I was interesten in another man, and we had something going on between us. But even if I had this other guy, I still talked a lot with Alex (fake name) every night. He told me about his feelings for me. That he still regret the fact that he didnt take a chance when he had the opportunity the first time we met. He told me that he fell for my eyes, my smile, my temper and the fact that I’m not afraid to speak out if something is bugging me. But when I told him about the guy I was “going out with”, he pulled away. And he still regret it after all these months.

After endless conversations with Alex the last months, and the honesty between us, I now find myself being in love with him. I’ve stopped talking with my ex-flirt, because he doesnt seem serious at all. Alex, on the other hand sends me texts throughout the day, and we talk with eachother several hours every day and night. I’ve been honest with him, and I’ve told him that I am falling for him, but that also made it hard for me to know what to do about this other guy. And he understood me, but knowing this made him fight for me. He fought to make me forget about this other man, and that I just wanted to be with one person; him. And a couple of weeks ago, I had a breakthrough.

I was talking with Peter (fake name for the other guy). And the butterflies I previously had for him, was gone. They had disappeared from my heart and body. But when I talked with Alex, the butterflies came back. The feelings, heart beating faster at the sight of seeing him on cam. The non-stop smiling and laughter. Everything felt right. And I knew that Alex is the one that I want. And now its us. The love-messages is sweeter than caramels dipped in sugar, and I am longing for the moment I can be with him again. Spending time with him, and feeling his arm oround me, the feeling of being just the two of us. I am in love with this amazing guy, and I love how we communicate with eachother, and how much we communicate. And the fact that we can be honest with eachother all the time.

But someone will probably react about the way we’ve found eachother. Through internet, serious conversations, loveydovey texts and laughter. Without spending so much time with eachother “in real life”. But this is how I feel. I am in love with Alex, and I have feelings beyond this world for him. Right now there’s just want thing I want to do. Jump on a plane, and go to him, and never go back to Norway again. Just be him and me, the two of us against the rest of the world. Even if I am struggling with my depressions, I dont think about the pain on my inside as long as I talk with him. But the minute he goes to work, and cant come back online until 3-4 in the morning when he quit his shift, I feel lonely and abandoned. I get worried, and everything feels painful and bad again. So the last few days, when he had the opportunity to not work as much, but talk with me online instead, well.. I’ve been lucky to have great days instead of awful. These days was actually good enough to keep me away from the razorblades and the self-harming.

I am a depressed, anxietyfilled self-harmer that suddenly have fallen in love in the middle of it all.

Hello emotional rollercoaster?:P

Jeg er en deprimert, angstfylt selvskader som har blitt forelsket oppi det hele. Heisann følelsesladd karusell?:p

Advertisements

Karusell med følelser

Jeg vet det er tabu, at det ikke er “akseptert” i det norske samfunnet å finne kjærligheten i et annet land. Mye fordommer og formeninger om at man er dum, naiv og begår en feil. Jeg har allerede en fortid med å finne kjærligheten i et annet land. Da jeg iløpet av tiden august 2011 til mai 2012 var sammen med, og etterhvert forlovet med en tyrkisk mann bosatt i Tyrkia. I tillegg til at jeg ble sammen med en annen tyrkisk mann fra juli 2012 til september 2012. Men nå har jeg altså vært singel siden september ifjor. Jeg mistet litt troen på kjærligheten etter mitt siste forhold, og tenkte at ingen mann kunne elske meg. At jeg bare var en “bruksgjenstand”, som noen kunne leke seg med. Jeg trodde jeg hadde funnet kjærligheten begge gangene, selv om jeg var ulykkelig med begge to. Forstå det, den som kan!

Nå derimot, har jeg nok en gang falt for en tyrker. Denne gangen er det en “voksen” mann. Han er 27år gammel. Mine ekser forholdsvis 22 og 25. Det som gjør at jeg nå føler meg tryggere på denne mannen og hans følelser for meg, er det at han har måttet kjempe for meg. Jeg var interessert i en annen mann, og hadde noe på gang med ham. Men likevel snakket jeg mye med Alex (falskt navn), hver eneste kveld. Han fortalte meg etterhvert om sine følelser for meg At han angret så fælt på at han ikke tok sjangsen på å bli ordentlig kjent med meg når jeg var i Tyrkia sist. Han hadde falt for øynene, smilet og temperamentet mitt. Det at jeg turte å si ifra om noe som provoserte meg. Men det at jeg nevnte min daværende flørt når han spurte meg om jeg hadde type, fikk ham til å trekke seg litt unna. Noe han har angret på i flere måneder nå.

Etter utallige samtaler med Alex de siste månedene, og den ærligheten som har vært mellom oss hele veien, så har jeg nå falt for ham. Jeg har sluttet å snakke med min eks-flørt, fordi han ikke virker seriøs i det hele tatt. Alex derimot, sender meg meldinger gjennom hele dagen, og vi snakker sammen flerfoldige timer hver eneste dag. Jeg har vært ærlig med ham, og fortalt ham at jeg holdt på å falle for ham, men at det var vanskelig for meg å vite hva jeg skulle gjøre pga denne andre mannen. Og dette forsto han. Men det fikk ham til å ville kjempe for meg. Kjempe for at jeg skulle glemme denne andre mannen, og kun ville ha en person, han selv. Og for et par uker siden kom gjennombruddet.

Jeg snakket med Peter (falskt navn på den andre mannen). Og de sommerfuglene jeg tidligere hadde hatt for ham, var borte. De var som forsvunnet fra meg. Og når jeg like etterpå snakket med Alex, så var sommerfuglene der. Følelsene, hjertet som banket fortere ved synet av ham på cam. Smilet som ikke ville gi seg. Alt stemte. Og jeg visste at Alex er den jeg vil ha. Og nå er det oss. Kjærlighetserklæringene er søtere enn sukkerdyppet karamell, og jeg lengter etter å få være med ham igjen. Få tilbringe tid i armkroken hans, og kjenne følelsen av å være kun meg og ham. Jeg er forelsket i denne fantastiske fyren, og jeg elsker hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvor mye vi kommuniserer og at vi kan være ærlige med hverandre hele tiden.

Men noen vil sikkert reagere på måten vi har funnet sammen på. Gjennom internett, alvorlige samtaler, klissete meldinger og latter. Uten å ha tilbragt så altfor mye tid sammen personlig. Men dette er slik jeg føler det. Jeg er forelsket i Alex, og har blitt utrolig glad i ham. Og akkurat nå er det kun en ting i hele verden jeg har lyst til. Nemlig å reise til ham, og ikke dra hjem igjen. Bare være meg og ham, mot resten av verden. Selv om jeg sliter med mine psykiske problemer, så kjenner jeg ikke på det vonde inni meg, så lenge jeg snakker med ham. Men så snart han drar på jobb, og ikke kommer på nett igjen før midt på natten, så føler jeg meg ensom og forlatt. Jeg blir bekymret, og alt kjennes vondt og fælt ut igjen. Så de dagene han ikke har jobbet så mye i det siste, men heller vært på nett og snakket med meg, så har jeg hatt noen fantastiske dager. Så bra, at den siste uken har vært skadefri!

Jeg er en deprimert, angstfylt selvskader som har blitt forelsket oppi det hele. Heisann følelsesladd karusell?:p