Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Advertisements

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

Når det å snakke med venner ikke hjelper lenger

Det er en ting som venner alltid sier til deg om du har en litt dårlig dag.

“Snakk med meg om det er noe, jeg er her for deg”

For er det nemlig noe jeg har erfart så er det hva som skjer når man ønsker å benytte seg av dette “tilbudet”.

Jeg hadde en skikkelig opphetet krangel med en venninne for et par uker siden. Hun følte at jeg ikke bryr meg lenger, at jeg dytter henne unna, jeg vil aldri finne på noe. I tillegg tar jeg aldri kontakt, jeg forteller henne ikke noe før hun graver det ut av meg, og hun føler ikke at hun kan kalle meg for sin bestevenninne lenger. Jeg kunne ha ramset opp enda mer av hva hun sa, men det orker jeg ikke, rett og slett. Uansett, jeg fikk nok av å føle meg angrepet og kjeftet på. Jeg synes ikke at det var greit i det hele tatt. Så jeg freste ut av meg det jeg har tenkt i en evighet.

“Bare så du vet det, jeg kommer til å legge meg inn på psykiatrisk snart!!!!” Jeg hadde ikke tenkt å fortelle henne det, for jeg var egentlig ikke klar for å dele det med henne. Men jeg fikk iallefall oppmerksomheten hennes, for hun holdt kjeft. I omtrent et sekund. Deretter spurte hun meg om hvorfor jeg har tenkt å gjøre det. Så sa jeg det rett ut til henne.

“Heidi, jeg er deprimert og har vært det lenge. Jeg har prøvd å si det til deg flere ganger, men du har ikke villet høre det fordi du har vært for opptatt av deg selv og ditt liv. Så jeg ga opp rett og slett. Jeg er tilbake til utgangspunktet, jeg er deprimert og angstfylt mesteparten av døgnet. Jeg har begynt å kutte meg selv igjen. Jeg har det vondt inni meg absolutt hele tiden! Jeg har konstant dårlig samvittighet, ovenfor deg og andre venner, og ovenfor familie. Det eneste jeg får tilbakemelding om er at jeg alltid skuffer de rundt meg. Det virker ikke som om jeg mestrer hverken vennskap eller venner. Jeg tenker konstant på gjelden min, jeg skylder venner og familie nesten 50.000 om ikke mer. Og jeg har ikke engang råd til å leve hver måned, fordi jeg ikke tjener nok. Men likevel er jobben min det eneste jeg føler at jeg mestrer her i livet, fordi det ikke handler om meg der, men å ta vare på menneskene på jobben.”

Selv etter å ha delt dette, riktignok i sinne og fortvilelse, så klarte ikke “Heidi” (falskt navn) ta til seg helt hva jeg nettopp hadde sagt. Hun skjønte alvoret mer enn hun har gjort tidligere, men fikk dette (MIN TILSTAND) til å dreie seg om henne. Hun var lettet over at jeg ikke unngikk henne, at det ikke gikk på henne, og at hun ikke hadde gjort noe galt. Hallo? Jeg forteller den personen som utgir seg for å skulle være en av mine bestevenner, at jeg sliter psykisk, er deprimert og skader meg selv, og hun er lettet over at det ikke er pga henne at jeg har dratt meg unna?

Jeg blir helt svett. Og ikke minst sint inni meg. Hvordan kan hun sitte å si at hun er lettet over det jeg nettopp fortalte henne, like etter at hun hadde kjeftet, klaget og ynket seg over meg? Hun pushet meg over grensen, og hun skjønner det ikke selv engang. Hun påstår at nå som hun vet hva som foregår, så blir det lettere for henne å kunne hjelpe meg gjennom dette. At jeg kan kontakte henne og snakke med henne når jeg ikke har det bra. For å si det slik, etter denne samtalen er jeg ikke så gira på å snakke med henne om det. For hun tolker det jo  på en slik måte at hun er perfekt i vårt vennskapsforhold. Og det er hun iallefall ikke.

Det hjelper ikke å snakke med henne. Ei heller den personen jeg bor sammen med. Hun vet litt av det som foregår, men ikke at jeg kutter meg. Hun derimot tror det er såååå enkelt å fortelle noen at man ikke har det noe særlig. At det er et valg man tar. Tro meg, hvis dette hadde vært et valg jeg kunne tatt helt frivillig, så hadde jeg ikke holdt all dritten inni meg. Men hun får tro hva hun vil. Jeg kjenner meg mer og mer apatisk til hele greia… Jeg orker ikke mer.

Mennesker er falske, urettferdige og kvalme vesener.

Ønsket om å dø

Den siste stunden er det akkurat som om en tanke har besatt hjernen min.

Hvor mange tabletter trenger jeg for å dø?

Jeg vet ikke. Jeg vet at smertestillende ikke er bra i lengden. Og at man ikke skal ta mer enn den anbefalte dosen. Jeg kan godt da 4 Paracet på 500mg hver når jeg har hodepine, uten å bli susete engang. Så da blir jeg jo nyskjerrig på hvor langt jeg kan pushe grensen? Og aller helst krysse den. En pakke? To?

Men jeg er for feig til å finne det ut. For øyeblikket er det kun nyskjerrigheten som herjer…