Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Advertisements

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

Sammenbruddet

Tidligere ikveld innså jeg at jeg trengte å høre stemmen til mamma. Jeg har snakket med henne 3 ganger siden jul, og kjente at den eneste som kunne roe meg ned var henne. Jeg hadde nemlig kranglet med ei som liksom skal være en av mine beste venner, men det hele endte med at vi ikke orket å snakke mer med hverandre (vennen min og meg), fordi vi begge ble så sinte. Hva hun ble sint for skjønner jeg egentlig ikke, da det var meg som ble angrepet som alltid. Og jeg fikk til slutt nok. Hun tar opp de samme tingene hver gang vi snakker, så nå forbinder jeg henne med krangling og frustrasjon. Altså, det siste jeg trenger akkurat nå.

Så da var det bare en ting å gjøre. Få mamma til å ringe meg, og lufte ut all frustrasjonen over “Heidi” (falskt navn), og få tilbakemelding fra mamma om at de følelsene og tankene jeg satt igjen med faktisk ikke var feil. Mamma var 120% enig med meg, og mener at jeg skal holde meg unna Heidi en stund. Nettopp pga hvordan Heidi oppfører seg mot meg, og får meg til å føle meg. Og jeg er enig. Jeg vil ha tilbake den Heidi jeg ble kjent med for 5-6 år siden, for den personen hun har forvandlet seg til er en bitch uten empati og forståelse for andre mennesker. Den eneste personen som tydeligvis betyr noe for henne, er henne selv. Og når jeg nå er så langt nede psykisk som jeg er, så er egoet hennes det siste jeg bør, skal eller vil tenke på.

Jeg er deprimert. Jeg sliter med angst. Jeg har ADD. Jeg er selvskader. Og nå skal jeg ringe fastlegen min imorgen, for å be om en hastetime til ham. En hastetime for å si ifra om at jeg vil innlegges på psykiatrisk avdeling. Og i tillegg vil jeg utredes for om jeg kanskje har bipolar lidelse. Jeg føler jeg har mer enn nok å tenke på nå, om jeg ikke skal trå forsiktig ovenfor Heidi også?

Spesielt når jeg har fortalt henne grunnen til at jeg ikke vil drikke alkohol, grunnen til at jeg trekker meg unna alt og alle, grunnen til at jeg ikke er den samme lenger. Men neida, det går liksom ikke inn i hjernen hennes. Og da gir jeg  opp. Jeg orker ikke å måtte kjefte, bli sint og frustrert hver gang jeg er i dialog med henne fordi hun er en selvopptatt liten drittunge som ikke klarer å skjønne at den eneste jeg må ta hensyn til akkurat nå er meg selv.

Damn!

Sånn der syk og sånn

Dagens plan for å overleve var egentlig grei nok. Men likevel mangler jeg noen punkter..

1. Stå opp (check)

2. Forhold deg våken (check)

3. Røyk (check x 2)

4. Lag en skål med havregrøt (check)

5. Ta en dusj (check)

6. Smink deg og føl deg litt levende (check, men føler meg like apatisk)

7. Vask kjøleskapet

8. Støvsug leiligheten

9. Vask klær

10. Pust med magen når ikke alt er som det skal være

Føler jeg har klart en del av det som står på min mentale to do-list for idag. Men de siste punktene kjennes uoverkommelige ut. Jeg vil helst bare ligge her, i sengen min, på soverommet mitt. Med avslått lys og data’n i fanget. Men jeg har plikter. Selv om hverken hun jeg bor med, eller jeg har sagt noe om at jeg skal vaske kjøleskap, klær og støvsuge leiligheten, så vet jeg at det forventes at jeg har gjort noe mens hun har vært på jobb.

Forventninger, plikter og krav osv.. De suger igrunn..

Når det å snakke med venner ikke hjelper lenger

Det er en ting som venner alltid sier til deg om du har en litt dårlig dag.

“Snakk med meg om det er noe, jeg er her for deg”

For er det nemlig noe jeg har erfart så er det hva som skjer når man ønsker å benytte seg av dette “tilbudet”.

Jeg hadde en skikkelig opphetet krangel med en venninne for et par uker siden. Hun følte at jeg ikke bryr meg lenger, at jeg dytter henne unna, jeg vil aldri finne på noe. I tillegg tar jeg aldri kontakt, jeg forteller henne ikke noe før hun graver det ut av meg, og hun føler ikke at hun kan kalle meg for sin bestevenninne lenger. Jeg kunne ha ramset opp enda mer av hva hun sa, men det orker jeg ikke, rett og slett. Uansett, jeg fikk nok av å føle meg angrepet og kjeftet på. Jeg synes ikke at det var greit i det hele tatt. Så jeg freste ut av meg det jeg har tenkt i en evighet.

“Bare så du vet det, jeg kommer til å legge meg inn på psykiatrisk snart!!!!” Jeg hadde ikke tenkt å fortelle henne det, for jeg var egentlig ikke klar for å dele det med henne. Men jeg fikk iallefall oppmerksomheten hennes, for hun holdt kjeft. I omtrent et sekund. Deretter spurte hun meg om hvorfor jeg har tenkt å gjøre det. Så sa jeg det rett ut til henne.

“Heidi, jeg er deprimert og har vært det lenge. Jeg har prøvd å si det til deg flere ganger, men du har ikke villet høre det fordi du har vært for opptatt av deg selv og ditt liv. Så jeg ga opp rett og slett. Jeg er tilbake til utgangspunktet, jeg er deprimert og angstfylt mesteparten av døgnet. Jeg har begynt å kutte meg selv igjen. Jeg har det vondt inni meg absolutt hele tiden! Jeg har konstant dårlig samvittighet, ovenfor deg og andre venner, og ovenfor familie. Det eneste jeg får tilbakemelding om er at jeg alltid skuffer de rundt meg. Det virker ikke som om jeg mestrer hverken vennskap eller venner. Jeg tenker konstant på gjelden min, jeg skylder venner og familie nesten 50.000 om ikke mer. Og jeg har ikke engang råd til å leve hver måned, fordi jeg ikke tjener nok. Men likevel er jobben min det eneste jeg føler at jeg mestrer her i livet, fordi det ikke handler om meg der, men å ta vare på menneskene på jobben.”

Selv etter å ha delt dette, riktignok i sinne og fortvilelse, så klarte ikke “Heidi” (falskt navn) ta til seg helt hva jeg nettopp hadde sagt. Hun skjønte alvoret mer enn hun har gjort tidligere, men fikk dette (MIN TILSTAND) til å dreie seg om henne. Hun var lettet over at jeg ikke unngikk henne, at det ikke gikk på henne, og at hun ikke hadde gjort noe galt. Hallo? Jeg forteller den personen som utgir seg for å skulle være en av mine bestevenner, at jeg sliter psykisk, er deprimert og skader meg selv, og hun er lettet over at det ikke er pga henne at jeg har dratt meg unna?

Jeg blir helt svett. Og ikke minst sint inni meg. Hvordan kan hun sitte å si at hun er lettet over det jeg nettopp fortalte henne, like etter at hun hadde kjeftet, klaget og ynket seg over meg? Hun pushet meg over grensen, og hun skjønner det ikke selv engang. Hun påstår at nå som hun vet hva som foregår, så blir det lettere for henne å kunne hjelpe meg gjennom dette. At jeg kan kontakte henne og snakke med henne når jeg ikke har det bra. For å si det slik, etter denne samtalen er jeg ikke så gira på å snakke med henne om det. For hun tolker det jo  på en slik måte at hun er perfekt i vårt vennskapsforhold. Og det er hun iallefall ikke.

Det hjelper ikke å snakke med henne. Ei heller den personen jeg bor sammen med. Hun vet litt av det som foregår, men ikke at jeg kutter meg. Hun derimot tror det er såååå enkelt å fortelle noen at man ikke har det noe særlig. At det er et valg man tar. Tro meg, hvis dette hadde vært et valg jeg kunne tatt helt frivillig, så hadde jeg ikke holdt all dritten inni meg. Men hun får tro hva hun vil. Jeg kjenner meg mer og mer apatisk til hele greia… Jeg orker ikke mer.

Mennesker er falske, urettferdige og kvalme vesener.

Hvem er jeg?

Et spørsmål jeg ofte stiller meg er nettopp det. Hvem faen er jeg? Hvilken type personlighet har jeg? Og hvorfor i all verden måtte nettopp jeg møte så mye motstand?

Jeg trenger ikke utdype dette noe nærmere riktig enda. Det jeg kan fortelle er følgende:

Jeg er ei jente i tyveårene, jeg bor i en leilighet som jeg deler med en av mine beste venninner. Hvor i landet jeg befinner meg vil jeg dessverre ikke dele riktig enda. Dette fordi jeg helst ønsker å ha dette som en anonym blogg. En plass hvor ingen vet hvem jeg er, jeg kan være naboen din for alt du vet. Eller samboeren din.  Jeg er datteren din, niesen din eller kusinen din, uten at du vet det. Jeg skriver mine innlegg her for å få ut det mørkeste mørke som gjemmer seg inni meg.

Jeg har slitt med psyken min så lenge jeg kan huske, stort sett sammenhengende der alt har vært dritt, men innimellom har det vært et par ytterst korte perioder som jeg ikke kan klage på.

Jeg har gått til psykolog, men pga at denne psykologen var nyutdannet når h*n fikk meg i arkivet sitt, så orket jeg ikke fortsette å gå dit. Så jeg faket faktisk bedring, så jeg skulle bli friskskrevet. Det endte med at jeg fikk viljen min, og at jeg tydeligvis overbeviste meg selv også om at jeg hadde det bra. Men den boblen slo sprekker for 3,5 – 4 år siden. Og siden da har jeg slitt mye.

Det siste halvåret har vært preget av mye dritt fra familie og venner, jeg har dårlig råd, jeg orker egentlig ikke noen ting, men pusher meg opp daglig. Tanken om at jeg må tjene penger er konstant i bakhodet mitt. Men den må avvises momentant. Jeg går med smerter inni meg, som ikke kan forklares med andre ord enn at det kjennes ut som om hjertet blir til betong, før det sakte men sikkert knuses. Og du kjenner hver bidige sprekk og smerte i hvert knus.

Jeg sliter med depresjoner, angst, kvalme, migrene, selvskading etc. Og pga dette veier jeg alternativer opp mot frivillig innleggelse. Dette for å komme til bunns i hva problemene mine grunner i, og om det faktum at jeg har vedvarende depresjoner over så lang tid som jeg har hatt. Det er en mulighet for at jeg er bipolar, men dette er ikke sikkert enda da jeg ikke har fått noen ny utredning.

Kommer vel mer om meg og mine psykiske problemer (litt mer utdypende) senere ikveld..