Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Advertisements

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

Norsk eller engelsk?

Nå er det et par timer siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har igrunn ikke bestemt meg for om jeg skal skrive på norsk eller engelsk. Jeg har allerede kommet i kontakt med ei utrolig hyggelig dame i statene, og jeg føler nesten det er litt urettferdig at jeg kan lese om hennes hverdag, hennes kamp og hennes liv, mens hun ikke får samme utbytte av min blogg?

Men jeg tror jeg kommer til å blogge på norsk, selv om det er like enkelt å skrive på engelsk for min del. Uansett har jeg fått mailadressen til denne damen, så hvis det skulle være noe, så har vi alltid mulighet til å kontakte hverandre på mail! Noe jeg synes er like så greit.

Den eneste frykten jeg har med tanke på denne bloggen, selv om den er aldri så anonym, er at noen som kjenner meg som person, og en del av min historie, skal kjenne meg igjen dersom de finner denne bloggen. Håper jeg slipper den situasjonen, for nå har jeg egentlig mest behov for å slippe alle sperrer, og skrive akkurat hva jeg kjenner inni meg når jeg sliter slik jeg gjør.

Tullete innlegg dette her.. *publish* Start på nytt..