Being sick and stuff..

Todays plan for survival was really simple enough, but still some things seems impossible to do..

1. Wake up (check)

2. Stay awake (check)

3. SmokeRøyk (check x 2)

4. Make a bowl with oatmeal (check)

5. Shower (check)

6. Put on some make up, and feel kind of alive.  (check, but I still feel apathetic)

7. Clean the refrigerator

8. Vacuum the apartment

9. Wash some clothes

10. Breathe with my stomach when things feel difficult to handle.

I feel that I’ve managed to do something on my list of things to do for today. But the last few points seems prohibitive. I just want to stay here, in my bed, in my bedroom. With the lights off and my laptop in front of me.  But I have duties. Even though nobody expects me to clean the refrigerator, or clothes, or vacuum. But I know that my roomie expects me to have done something while she was at work all day.

Expectations, duties and demands etc.. They actually suck..


When talking with your friends doesnt help anymore..

If there is one thing that friends will allways say to you if you are having a bad day its this:

“Talk with me if you need it, I’m here for you”

Because my experience is that when I actually want to accept that offer of help, something else happens. And I end up the “badguy”.

Some weeks ago, I had a really bad fight with one of my friends. She told me that it feels like I dont care about her anymore, and that I’m pushing her away, that I never want to hang out, and so on. Also she said that I allmost never contact her on my own, I dont tell her anything unless she nags about it, and she doesnt feel that she can call me her bestfriend anymore. I could write a book of alt the things she hit me in the face with. But I really dont want to. Anyways, I got sick and tired of feeling attacked and yelled at. I dont think thats OK at all. So I snapped back at her, something that I’ve been thinking about for some time..

“Just so you know, I am going to admit myself into a mental-institution soon!!!!” I wasnt planning on telling her, because I wasnt ready to share it with her just yet. But at least I got her attention, because she actually shut up. For about one second. And then she asked me why I wanted to do that. So i told her, straight forward.

“Heidi, I am depressed and I’ve been like this for a long time. I’ve tried to tell you many times, but you didnt want to hear it because you’ve been too busy about yourself and your own life. So I actually gave up. Im back to how my life was before going to my old therapist. I’m depressed and filled with anxiety most of the day. I started with self-harm again. I feel extreme pain on the inside all the fucking time! I allways feel guilty or bad about something and someone. And its allways towards you, other friends and my family. The only feedback I get is that I allways dissapoint the people in my life. It doesnt seem like I can handle friendships nor friends.  I’m allways thinking about my dept, I owe friends and family allmost 50.000NOK, if its not even more. And I cant even afford to live every month, because I dont earn enough money. But despite of all of this, my work is the only thing in my life I feel I am good at. Because when I’m at work, I dont have to think about trying to survive, but take care of the people at my job.”

Even after sharing all of this, even if it was in anger, “Heidi” (fake name) couldnt completely absorb what I just told her. She understood at the moment, and more than she did before, but she even managed to get this (MY CONDITION) to revolve about her! She was relieved that I didnt avoid her, that its not her fault, and that she didnt do anything wrong. Excuse me? I tell the person that is saying that she is my bestfriend, that I am struggling with mental problems, that I am depressed and doing self-harm again, and she is relieved because its not her fault I’ve isolated myself, and pushed her away from me?

I get shocked and angry. How can she sit there and say that she is relieved after what I just told her, just a couple minutes after she yelled at me, and complained about me? She pushed me over the edge, and she doesnt even realize it. She is saying that now when she knows whats going on, its easier for her to help me through this. And that I can contact her, and talk with her when I dont feel so good. To put it like this, after this last talk, Im not so excited about any of these things, because she allways missunderstand and make up new rules along the way.   And she likes to think that she is the perfect one in our friendship, and I can promise her that she isnt.

It doesnt help talking with her, or the person I’m living with. She knows some of the things thats going on, but not the part about the self-harming. She thinks that its sooo easy to tell someone that you are feeling miserable.  That it is a choice I make. Believe me, if this was a choice I could’ve done on my own, I wouldnt keep all this shit inside me for myself. But she can believe whatever she wants. I feel more and more apathetic about this whole situation.. I cant take this anymore. 

People are fake, unfair and disgusting creatures.. 

Something to die for…

For a few days now, I’ve been feeling that a special kind of thought is bullying my mind.

How many tablets do I have to take before it kills me?

I dont know. What I do know is that painkillers isnt good in the long run. And that we shouldnt take more painkillers than what the doctor said. But I can actually take 4 x 500mg painkillers (paracetamol) when I have a headache, and I dont even feel tipsy. And I have to admit that I get curious about how far I can push the limit? And preferably crossing it. One box, or two?

But I’m to much of a coward to try to find it out. At the moment, its just curiousity playing mindtricks on me…

Norwegian or english?

Even though I’ve had this blog for some days no, I still didnt decide if I should write in norwegian or english. I’ve allready gotten in touch with a very nice lade from the US, but I kind of feel that it is little bit unfair that I can read about her life and her stories, while she cant get the same use out of my blog since I’m writing in norwegian?

But I’ve decided to write the posts twice. One time in norwegian, and after a couple of days I will translate it into english when I got the energy for it.

The only fear I have about writing this blog, even if its anonymous, is that somebody that knows me and my story will find it at recognize me. I hope I dont have to worry about it and that it wont happen. Because right now I really need to let my thoughts flow, and write exactly what I feel inside when I am fighting this battle with my own mind and body.

This was an silly article.. *publish*.. Start all over again..

Who am I?

Thats a question I often ask myself. Who the hell am I? What kind of personality do I have? And whats the reason for giving me all this pain and resistance in life?

I dont have to explain it any furter right now. But what I can tell you is this:

I am a girl in my early twenties, and I share an apartment with one of my best friends in the world. Exactly where I live in Norway is better that I keep for myself right now. And thats because I prefer having this as an anonymous blog. And use this blog as a sanctuary where nobody knows who I am. I could be your neighbour for all you know. Or your room-mate. I am your daughter, niece or cousin, without you knowing it.  I write these posts to let out some of the darkness thats hiding inside me.

I’ve struggled with my mental health for as long as I can remember, where most of the time has been filled with shitty mood and episodes. But I’ve also experienced a few good times that I really cant complain about.

I used to go to a therapist, but since the therapist I had was fresh in the game, I couldnt bare continuing to go there. So I was faking the fact that I was getting better, så my therapist would finish the sessions with me. And it worked, not only convincing the therapist that I was feeling good again, but also I convinced myself.  But that bubble of “happines” broke about 3,5-4 years ago, and since then I’ve been struggling a lot.

The last 6 months has been awful, and I’ve had to take a lot of shit from family and friends complaining about me, my economy is bad, I dont have energy for anything, but still I am pushing myself everyday. I have one thought in my mind all the time, and that is to earn money. But I have to try and push that thought away. The pain I feel inside me, cant be explaned in a proper way, other than it feels like my heart turns into concrete, before it slowly breaks into little pieces. And I can feel every crack and the pain when it breaks.

I am struggling depressions, anxiety, nausea, migraine, self-harm and etc. And because of this I am considering the option of admitting myself to a mental-institution. I want to do this to sort out the reasons for my problems, and if there by any chance can be a logical explenation for my returning depressions. Maybe I am bipolar? But I dont know yet, at least not until I get examined for it.



Tidligere ikveld innså jeg at jeg trengte å høre stemmen til mamma. Jeg har snakket med henne 3 ganger siden jul, og kjente at den eneste som kunne roe meg ned var henne. Jeg hadde nemlig kranglet med ei som liksom skal være en av mine beste venner, men det hele endte med at vi ikke orket å snakke mer med hverandre (vennen min og meg), fordi vi begge ble så sinte. Hva hun ble sint for skjønner jeg egentlig ikke, da det var meg som ble angrepet som alltid. Og jeg fikk til slutt nok. Hun tar opp de samme tingene hver gang vi snakker, så nå forbinder jeg henne med krangling og frustrasjon. Altså, det siste jeg trenger akkurat nå.

Så da var det bare en ting å gjøre. Få mamma til å ringe meg, og lufte ut all frustrasjonen over “Heidi” (falskt navn), og få tilbakemelding fra mamma om at de følelsene og tankene jeg satt igjen med faktisk ikke var feil. Mamma var 120% enig med meg, og mener at jeg skal holde meg unna Heidi en stund. Nettopp pga hvordan Heidi oppfører seg mot meg, og får meg til å føle meg. Og jeg er enig. Jeg vil ha tilbake den Heidi jeg ble kjent med for 5-6 år siden, for den personen hun har forvandlet seg til er en bitch uten empati og forståelse for andre mennesker. Den eneste personen som tydeligvis betyr noe for henne, er henne selv. Og når jeg nå er så langt nede psykisk som jeg er, så er egoet hennes det siste jeg bør, skal eller vil tenke på.

Jeg er deprimert. Jeg sliter med angst. Jeg har ADD. Jeg er selvskader. Og nå skal jeg ringe fastlegen min imorgen, for å be om en hastetime til ham. En hastetime for å si ifra om at jeg vil innlegges på psykiatrisk avdeling. Og i tillegg vil jeg utredes for om jeg kanskje har bipolar lidelse. Jeg føler jeg har mer enn nok å tenke på nå, om jeg ikke skal trå forsiktig ovenfor Heidi også?

Spesielt når jeg har fortalt henne grunnen til at jeg ikke vil drikke alkohol, grunnen til at jeg trekker meg unna alt og alle, grunnen til at jeg ikke er den samme lenger. Men neida, det går liksom ikke inn i hjernen hennes. Og da gir jeg  opp. Jeg orker ikke å måtte kjefte, bli sint og frustrert hver gang jeg er i dialog med henne fordi hun er en selvopptatt liten drittunge som ikke klarer å skjønne at den eneste jeg må ta hensyn til akkurat nå er meg selv.


Sånn der syk og sånn

Dagens plan for å overleve var egentlig grei nok. Men likevel mangler jeg noen punkter..

1. Stå opp (check)

2. Forhold deg våken (check)

3. Røyk (check x 2)

4. Lag en skål med havregrøt (check)

5. Ta en dusj (check)

6. Smink deg og føl deg litt levende (check, men føler meg like apatisk)

7. Vask kjøleskapet

8. Støvsug leiligheten

9. Vask klær

10. Pust med magen når ikke alt er som det skal være

Føler jeg har klart en del av det som står på min mentale to do-list for idag. Men de siste punktene kjennes uoverkommelige ut. Jeg vil helst bare ligge her, i sengen min, på soverommet mitt. Med avslått lys og data’n i fanget. Men jeg har plikter. Selv om hverken hun jeg bor med, eller jeg har sagt noe om at jeg skal vaske kjøleskap, klær og støvsuge leiligheten, så vet jeg at det forventes at jeg har gjort noe mens hun har vært på jobb.

Forventninger, plikter og krav osv.. De suger igrunn..

Når det å snakke med venner ikke hjelper lenger

Det er en ting som venner alltid sier til deg om du har en litt dårlig dag.

“Snakk med meg om det er noe, jeg er her for deg”

For er det nemlig noe jeg har erfart så er det hva som skjer når man ønsker å benytte seg av dette “tilbudet”.

Jeg hadde en skikkelig opphetet krangel med en venninne for et par uker siden. Hun følte at jeg ikke bryr meg lenger, at jeg dytter henne unna, jeg vil aldri finne på noe. I tillegg tar jeg aldri kontakt, jeg forteller henne ikke noe før hun graver det ut av meg, og hun føler ikke at hun kan kalle meg for sin bestevenninne lenger. Jeg kunne ha ramset opp enda mer av hva hun sa, men det orker jeg ikke, rett og slett. Uansett, jeg fikk nok av å føle meg angrepet og kjeftet på. Jeg synes ikke at det var greit i det hele tatt. Så jeg freste ut av meg det jeg har tenkt i en evighet.

“Bare så du vet det, jeg kommer til å legge meg inn på psykiatrisk snart!!!!” Jeg hadde ikke tenkt å fortelle henne det, for jeg var egentlig ikke klar for å dele det med henne. Men jeg fikk iallefall oppmerksomheten hennes, for hun holdt kjeft. I omtrent et sekund. Deretter spurte hun meg om hvorfor jeg har tenkt å gjøre det. Så sa jeg det rett ut til henne.

“Heidi, jeg er deprimert og har vært det lenge. Jeg har prøvd å si det til deg flere ganger, men du har ikke villet høre det fordi du har vært for opptatt av deg selv og ditt liv. Så jeg ga opp rett og slett. Jeg er tilbake til utgangspunktet, jeg er deprimert og angstfylt mesteparten av døgnet. Jeg har begynt å kutte meg selv igjen. Jeg har det vondt inni meg absolutt hele tiden! Jeg har konstant dårlig samvittighet, ovenfor deg og andre venner, og ovenfor familie. Det eneste jeg får tilbakemelding om er at jeg alltid skuffer de rundt meg. Det virker ikke som om jeg mestrer hverken vennskap eller venner. Jeg tenker konstant på gjelden min, jeg skylder venner og familie nesten 50.000 om ikke mer. Og jeg har ikke engang råd til å leve hver måned, fordi jeg ikke tjener nok. Men likevel er jobben min det eneste jeg føler at jeg mestrer her i livet, fordi det ikke handler om meg der, men å ta vare på menneskene på jobben.”

Selv etter å ha delt dette, riktignok i sinne og fortvilelse, så klarte ikke “Heidi” (falskt navn) ta til seg helt hva jeg nettopp hadde sagt. Hun skjønte alvoret mer enn hun har gjort tidligere, men fikk dette (MIN TILSTAND) til å dreie seg om henne. Hun var lettet over at jeg ikke unngikk henne, at det ikke gikk på henne, og at hun ikke hadde gjort noe galt. Hallo? Jeg forteller den personen som utgir seg for å skulle være en av mine bestevenner, at jeg sliter psykisk, er deprimert og skader meg selv, og hun er lettet over at det ikke er pga henne at jeg har dratt meg unna?

Jeg blir helt svett. Og ikke minst sint inni meg. Hvordan kan hun sitte å si at hun er lettet over det jeg nettopp fortalte henne, like etter at hun hadde kjeftet, klaget og ynket seg over meg? Hun pushet meg over grensen, og hun skjønner det ikke selv engang. Hun påstår at nå som hun vet hva som foregår, så blir det lettere for henne å kunne hjelpe meg gjennom dette. At jeg kan kontakte henne og snakke med henne når jeg ikke har det bra. For å si det slik, etter denne samtalen er jeg ikke så gira på å snakke med henne om det. For hun tolker det jo  på en slik måte at hun er perfekt i vårt vennskapsforhold. Og det er hun iallefall ikke.

Det hjelper ikke å snakke med henne. Ei heller den personen jeg bor sammen med. Hun vet litt av det som foregår, men ikke at jeg kutter meg. Hun derimot tror det er såååå enkelt å fortelle noen at man ikke har det noe særlig. At det er et valg man tar. Tro meg, hvis dette hadde vært et valg jeg kunne tatt helt frivillig, så hadde jeg ikke holdt all dritten inni meg. Men hun får tro hva hun vil. Jeg kjenner meg mer og mer apatisk til hele greia… Jeg orker ikke mer.

Mennesker er falske, urettferdige og kvalme vesener.

Ønsket om å dø

Den siste stunden er det akkurat som om en tanke har besatt hjernen min.

Hvor mange tabletter trenger jeg for å dø?

Jeg vet ikke. Jeg vet at smertestillende ikke er bra i lengden. Og at man ikke skal ta mer enn den anbefalte dosen. Jeg kan godt da 4 Paracet på 500mg hver når jeg har hodepine, uten å bli susete engang. Så da blir jeg jo nyskjerrig på hvor langt jeg kan pushe grensen? Og aller helst krysse den. En pakke? To?

Men jeg er for feig til å finne det ut. For øyeblikket er det kun nyskjerrigheten som herjer…

Norsk eller engelsk?

Nå er det et par timer siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har igrunn ikke bestemt meg for om jeg skal skrive på norsk eller engelsk. Jeg har allerede kommet i kontakt med ei utrolig hyggelig dame i statene, og jeg føler nesten det er litt urettferdig at jeg kan lese om hennes hverdag, hennes kamp og hennes liv, mens hun ikke får samme utbytte av min blogg?

Men jeg tror jeg kommer til å blogge på norsk, selv om det er like enkelt å skrive på engelsk for min del. Uansett har jeg fått mailadressen til denne damen, så hvis det skulle være noe, så har vi alltid mulighet til å kontakte hverandre på mail! Noe jeg synes er like så greit.

Den eneste frykten jeg har med tanke på denne bloggen, selv om den er aldri så anonym, er at noen som kjenner meg som person, og en del av min historie, skal kjenne meg igjen dersom de finner denne bloggen. Håper jeg slipper den situasjonen, for nå har jeg egentlig mest behov for å slippe alle sperrer, og skrive akkurat hva jeg kjenner inni meg når jeg sliter slik jeg gjør.

Tullete innlegg dette her.. *publish* Start på nytt..