Dårlig stemning

Skjønner virkelig ikke hva som er greia her i hus idag. Det er skikkelig utrivelig stemning her, og jeg kjenner at jeg bare vil rømme. Eller gråte. Kanskje begge deler.

Middagen var en pine, ren tortur faktisk. Både jeg og hun jeg bor med stirret tomt i middagstallerkene våre, og håpet vel begge at den tause middagen snart skulle ta slutt. Jeg prøvde å bryte den pinlige stillheten to ganger, uten hell. Aner ikke hva problemet hennes er, ene øyeblikket er alt greit og etter 5 minutter er det stikk motsatt. Skulle virkelig ønske at jeg hadde bil, så jeg kunne rømme leiligheten. Hvis jeg skal rømme nå, så må jeg bytte sykkeldekk på sykkelen min først, og det gidder jeg ganske enkelt ikke.

Faen, er det slik den neste uken skal være frem til vi reiser? Håper for  all del at det bare er aggresiv PMS ute og går… Hvis ikke blir det en lang ferie..

Advertisements

Fra sammenbrudd til gjennombrudd

Det er mye som har skjedd i denne perioden hvor jeg ikke har vært tilstede her på bloggfronten. Men det som har skjedd har vel egentlig vært mer i positiv retning enn negativ.

Jeg kontaktet jo legen min, og ba om hjelp til å bli frisk. Jeg ville ha profesjonell hjelp, og jeg innså at jeg måtte få bukt med problemene mine og kuttingen min. Nå har jeg faktisk ikke kuttet meg på 1,5 måned, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg har slitt meg kuttetrang sånn ca HELE tiden, men jeg har klart og avstå. Ikke lett, i det hele tatt, men utrolig nok så har jeg klart det. I tillegg har jeg begynt på anti-depressiver, men merker at jeg blir fly forbanna mye fortere enn før. Så det er en bivirkning jeg overhodet ikke liker. Har også fått starte med psykologtimer en gang i uken, og har allerede vært på tre timer over tre uker hos psykologen.

Ting går fremover. Jeg er sliten, jeg sliter, men dette skal jeg klare!

Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Karusell med følelser

Jeg vet det er tabu, at det ikke er “akseptert” i det norske samfunnet å finne kjærligheten i et annet land. Mye fordommer og formeninger om at man er dum, naiv og begår en feil. Jeg har allerede en fortid med å finne kjærligheten i et annet land. Da jeg iløpet av tiden august 2011 til mai 2012 var sammen med, og etterhvert forlovet med en tyrkisk mann bosatt i Tyrkia. I tillegg til at jeg ble sammen med en annen tyrkisk mann fra juli 2012 til september 2012. Men nå har jeg altså vært singel siden september ifjor. Jeg mistet litt troen på kjærligheten etter mitt siste forhold, og tenkte at ingen mann kunne elske meg. At jeg bare var en “bruksgjenstand”, som noen kunne leke seg med. Jeg trodde jeg hadde funnet kjærligheten begge gangene, selv om jeg var ulykkelig med begge to. Forstå det, den som kan!

Nå derimot, har jeg nok en gang falt for en tyrker. Denne gangen er det en “voksen” mann. Han er 27år gammel. Mine ekser forholdsvis 22 og 25. Det som gjør at jeg nå føler meg tryggere på denne mannen og hans følelser for meg, er det at han har måttet kjempe for meg. Jeg var interessert i en annen mann, og hadde noe på gang med ham. Men likevel snakket jeg mye med Alex (falskt navn), hver eneste kveld. Han fortalte meg etterhvert om sine følelser for meg At han angret så fælt på at han ikke tok sjangsen på å bli ordentlig kjent med meg når jeg var i Tyrkia sist. Han hadde falt for øynene, smilet og temperamentet mitt. Det at jeg turte å si ifra om noe som provoserte meg. Men det at jeg nevnte min daværende flørt når han spurte meg om jeg hadde type, fikk ham til å trekke seg litt unna. Noe han har angret på i flere måneder nå.

Etter utallige samtaler med Alex de siste månedene, og den ærligheten som har vært mellom oss hele veien, så har jeg nå falt for ham. Jeg har sluttet å snakke med min eks-flørt, fordi han ikke virker seriøs i det hele tatt. Alex derimot, sender meg meldinger gjennom hele dagen, og vi snakker sammen flerfoldige timer hver eneste dag. Jeg har vært ærlig med ham, og fortalt ham at jeg holdt på å falle for ham, men at det var vanskelig for meg å vite hva jeg skulle gjøre pga denne andre mannen. Og dette forsto han. Men det fikk ham til å ville kjempe for meg. Kjempe for at jeg skulle glemme denne andre mannen, og kun ville ha en person, han selv. Og for et par uker siden kom gjennombruddet.

Jeg snakket med Peter (falskt navn på den andre mannen). Og de sommerfuglene jeg tidligere hadde hatt for ham, var borte. De var som forsvunnet fra meg. Og når jeg like etterpå snakket med Alex, så var sommerfuglene der. Følelsene, hjertet som banket fortere ved synet av ham på cam. Smilet som ikke ville gi seg. Alt stemte. Og jeg visste at Alex er den jeg vil ha. Og nå er det oss. Kjærlighetserklæringene er søtere enn sukkerdyppet karamell, og jeg lengter etter å få være med ham igjen. Få tilbringe tid i armkroken hans, og kjenne følelsen av å være kun meg og ham. Jeg er forelsket i denne fantastiske fyren, og jeg elsker hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvor mye vi kommuniserer og at vi kan være ærlige med hverandre hele tiden.

Men noen vil sikkert reagere på måten vi har funnet sammen på. Gjennom internett, alvorlige samtaler, klissete meldinger og latter. Uten å ha tilbragt så altfor mye tid sammen personlig. Men dette er slik jeg føler det. Jeg er forelsket i Alex, og har blitt utrolig glad i ham. Og akkurat nå er det kun en ting i hele verden jeg har lyst til. Nemlig å reise til ham, og ikke dra hjem igjen. Bare være meg og ham, mot resten av verden. Selv om jeg sliter med mine psykiske problemer, så kjenner jeg ikke på det vonde inni meg, så lenge jeg snakker med ham. Men så snart han drar på jobb, og ikke kommer på nett igjen før midt på natten, så føler jeg meg ensom og forlatt. Jeg blir bekymret, og alt kjennes vondt og fælt ut igjen. Så de dagene han ikke har jobbet så mye i det siste, men heller vært på nett og snakket med meg, så har jeg hatt noen fantastiske dager. Så bra, at den siste uken har vært skadefri!

Jeg er en deprimert, angstfylt selvskader som har blitt forelsket oppi det hele. Heisann følelsesladd karusell?:p

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

Sammenbruddet

Tidligere ikveld innså jeg at jeg trengte å høre stemmen til mamma. Jeg har snakket med henne 3 ganger siden jul, og kjente at den eneste som kunne roe meg ned var henne. Jeg hadde nemlig kranglet med ei som liksom skal være en av mine beste venner, men det hele endte med at vi ikke orket å snakke mer med hverandre (vennen min og meg), fordi vi begge ble så sinte. Hva hun ble sint for skjønner jeg egentlig ikke, da det var meg som ble angrepet som alltid. Og jeg fikk til slutt nok. Hun tar opp de samme tingene hver gang vi snakker, så nå forbinder jeg henne med krangling og frustrasjon. Altså, det siste jeg trenger akkurat nå.

Så da var det bare en ting å gjøre. Få mamma til å ringe meg, og lufte ut all frustrasjonen over “Heidi” (falskt navn), og få tilbakemelding fra mamma om at de følelsene og tankene jeg satt igjen med faktisk ikke var feil. Mamma var 120% enig med meg, og mener at jeg skal holde meg unna Heidi en stund. Nettopp pga hvordan Heidi oppfører seg mot meg, og får meg til å føle meg. Og jeg er enig. Jeg vil ha tilbake den Heidi jeg ble kjent med for 5-6 år siden, for den personen hun har forvandlet seg til er en bitch uten empati og forståelse for andre mennesker. Den eneste personen som tydeligvis betyr noe for henne, er henne selv. Og når jeg nå er så langt nede psykisk som jeg er, så er egoet hennes det siste jeg bør, skal eller vil tenke på.

Jeg er deprimert. Jeg sliter med angst. Jeg har ADD. Jeg er selvskader. Og nå skal jeg ringe fastlegen min imorgen, for å be om en hastetime til ham. En hastetime for å si ifra om at jeg vil innlegges på psykiatrisk avdeling. Og i tillegg vil jeg utredes for om jeg kanskje har bipolar lidelse. Jeg føler jeg har mer enn nok å tenke på nå, om jeg ikke skal trå forsiktig ovenfor Heidi også?

Spesielt når jeg har fortalt henne grunnen til at jeg ikke vil drikke alkohol, grunnen til at jeg trekker meg unna alt og alle, grunnen til at jeg ikke er den samme lenger. Men neida, det går liksom ikke inn i hjernen hennes. Og da gir jeg  opp. Jeg orker ikke å måtte kjefte, bli sint og frustrert hver gang jeg er i dialog med henne fordi hun er en selvopptatt liten drittunge som ikke klarer å skjønne at den eneste jeg må ta hensyn til akkurat nå er meg selv.

Damn!

Sånn der syk og sånn

Dagens plan for å overleve var egentlig grei nok. Men likevel mangler jeg noen punkter..

1. Stå opp (check)

2. Forhold deg våken (check)

3. Røyk (check x 2)

4. Lag en skål med havregrøt (check)

5. Ta en dusj (check)

6. Smink deg og føl deg litt levende (check, men føler meg like apatisk)

7. Vask kjøleskapet

8. Støvsug leiligheten

9. Vask klær

10. Pust med magen når ikke alt er som det skal være

Føler jeg har klart en del av det som står på min mentale to do-list for idag. Men de siste punktene kjennes uoverkommelige ut. Jeg vil helst bare ligge her, i sengen min, på soverommet mitt. Med avslått lys og data’n i fanget. Men jeg har plikter. Selv om hverken hun jeg bor med, eller jeg har sagt noe om at jeg skal vaske kjøleskap, klær og støvsuge leiligheten, så vet jeg at det forventes at jeg har gjort noe mens hun har vært på jobb.

Forventninger, plikter og krav osv.. De suger igrunn..

Når det å snakke med venner ikke hjelper lenger

Det er en ting som venner alltid sier til deg om du har en litt dårlig dag.

“Snakk med meg om det er noe, jeg er her for deg”

For er det nemlig noe jeg har erfart så er det hva som skjer når man ønsker å benytte seg av dette “tilbudet”.

Jeg hadde en skikkelig opphetet krangel med en venninne for et par uker siden. Hun følte at jeg ikke bryr meg lenger, at jeg dytter henne unna, jeg vil aldri finne på noe. I tillegg tar jeg aldri kontakt, jeg forteller henne ikke noe før hun graver det ut av meg, og hun føler ikke at hun kan kalle meg for sin bestevenninne lenger. Jeg kunne ha ramset opp enda mer av hva hun sa, men det orker jeg ikke, rett og slett. Uansett, jeg fikk nok av å føle meg angrepet og kjeftet på. Jeg synes ikke at det var greit i det hele tatt. Så jeg freste ut av meg det jeg har tenkt i en evighet.

“Bare så du vet det, jeg kommer til å legge meg inn på psykiatrisk snart!!!!” Jeg hadde ikke tenkt å fortelle henne det, for jeg var egentlig ikke klar for å dele det med henne. Men jeg fikk iallefall oppmerksomheten hennes, for hun holdt kjeft. I omtrent et sekund. Deretter spurte hun meg om hvorfor jeg har tenkt å gjøre det. Så sa jeg det rett ut til henne.

“Heidi, jeg er deprimert og har vært det lenge. Jeg har prøvd å si det til deg flere ganger, men du har ikke villet høre det fordi du har vært for opptatt av deg selv og ditt liv. Så jeg ga opp rett og slett. Jeg er tilbake til utgangspunktet, jeg er deprimert og angstfylt mesteparten av døgnet. Jeg har begynt å kutte meg selv igjen. Jeg har det vondt inni meg absolutt hele tiden! Jeg har konstant dårlig samvittighet, ovenfor deg og andre venner, og ovenfor familie. Det eneste jeg får tilbakemelding om er at jeg alltid skuffer de rundt meg. Det virker ikke som om jeg mestrer hverken vennskap eller venner. Jeg tenker konstant på gjelden min, jeg skylder venner og familie nesten 50.000 om ikke mer. Og jeg har ikke engang råd til å leve hver måned, fordi jeg ikke tjener nok. Men likevel er jobben min det eneste jeg føler at jeg mestrer her i livet, fordi det ikke handler om meg der, men å ta vare på menneskene på jobben.”

Selv etter å ha delt dette, riktignok i sinne og fortvilelse, så klarte ikke “Heidi” (falskt navn) ta til seg helt hva jeg nettopp hadde sagt. Hun skjønte alvoret mer enn hun har gjort tidligere, men fikk dette (MIN TILSTAND) til å dreie seg om henne. Hun var lettet over at jeg ikke unngikk henne, at det ikke gikk på henne, og at hun ikke hadde gjort noe galt. Hallo? Jeg forteller den personen som utgir seg for å skulle være en av mine bestevenner, at jeg sliter psykisk, er deprimert og skader meg selv, og hun er lettet over at det ikke er pga henne at jeg har dratt meg unna?

Jeg blir helt svett. Og ikke minst sint inni meg. Hvordan kan hun sitte å si at hun er lettet over det jeg nettopp fortalte henne, like etter at hun hadde kjeftet, klaget og ynket seg over meg? Hun pushet meg over grensen, og hun skjønner det ikke selv engang. Hun påstår at nå som hun vet hva som foregår, så blir det lettere for henne å kunne hjelpe meg gjennom dette. At jeg kan kontakte henne og snakke med henne når jeg ikke har det bra. For å si det slik, etter denne samtalen er jeg ikke så gira på å snakke med henne om det. For hun tolker det jo  på en slik måte at hun er perfekt i vårt vennskapsforhold. Og det er hun iallefall ikke.

Det hjelper ikke å snakke med henne. Ei heller den personen jeg bor sammen med. Hun vet litt av det som foregår, men ikke at jeg kutter meg. Hun derimot tror det er såååå enkelt å fortelle noen at man ikke har det noe særlig. At det er et valg man tar. Tro meg, hvis dette hadde vært et valg jeg kunne tatt helt frivillig, så hadde jeg ikke holdt all dritten inni meg. Men hun får tro hva hun vil. Jeg kjenner meg mer og mer apatisk til hele greia… Jeg orker ikke mer.

Mennesker er falske, urettferdige og kvalme vesener.

Ønsket om å dø

Den siste stunden er det akkurat som om en tanke har besatt hjernen min.

Hvor mange tabletter trenger jeg for å dø?

Jeg vet ikke. Jeg vet at smertestillende ikke er bra i lengden. Og at man ikke skal ta mer enn den anbefalte dosen. Jeg kan godt da 4 Paracet på 500mg hver når jeg har hodepine, uten å bli susete engang. Så da blir jeg jo nyskjerrig på hvor langt jeg kan pushe grensen? Og aller helst krysse den. En pakke? To?

Men jeg er for feig til å finne det ut. For øyeblikket er det kun nyskjerrigheten som herjer…

Norsk eller engelsk?

Nå er det et par timer siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har igrunn ikke bestemt meg for om jeg skal skrive på norsk eller engelsk. Jeg har allerede kommet i kontakt med ei utrolig hyggelig dame i statene, og jeg føler nesten det er litt urettferdig at jeg kan lese om hennes hverdag, hennes kamp og hennes liv, mens hun ikke får samme utbytte av min blogg?

Men jeg tror jeg kommer til å blogge på norsk, selv om det er like enkelt å skrive på engelsk for min del. Uansett har jeg fått mailadressen til denne damen, så hvis det skulle være noe, så har vi alltid mulighet til å kontakte hverandre på mail! Noe jeg synes er like så greit.

Den eneste frykten jeg har med tanke på denne bloggen, selv om den er aldri så anonym, er at noen som kjenner meg som person, og en del av min historie, skal kjenne meg igjen dersom de finner denne bloggen. Håper jeg slipper den situasjonen, for nå har jeg egentlig mest behov for å slippe alle sperrer, og skrive akkurat hva jeg kjenner inni meg når jeg sliter slik jeg gjør.

Tullete innlegg dette her.. *publish* Start på nytt..