Sammenbruddet

Tidligere ikveld innså jeg at jeg trengte å høre stemmen til mamma. Jeg har snakket med henne 3 ganger siden jul, og kjente at den eneste som kunne roe meg ned var henne. Jeg hadde nemlig kranglet med ei som liksom skal være en av mine beste venner, men det hele endte med at vi ikke orket å snakke mer med hverandre (vennen min og meg), fordi vi begge ble så sinte. Hva hun ble sint for skjønner jeg egentlig ikke, da det var meg som ble angrepet som alltid. Og jeg fikk til slutt nok. Hun tar opp de samme tingene hver gang vi snakker, så nå forbinder jeg henne med krangling og frustrasjon. Altså, det siste jeg trenger akkurat nå.

Så da var det bare en ting å gjøre. Få mamma til å ringe meg, og lufte ut all frustrasjonen over “Heidi” (falskt navn), og få tilbakemelding fra mamma om at de følelsene og tankene jeg satt igjen med faktisk ikke var feil. Mamma var 120% enig med meg, og mener at jeg skal holde meg unna Heidi en stund. Nettopp pga hvordan Heidi oppfører seg mot meg, og får meg til å føle meg. Og jeg er enig. Jeg vil ha tilbake den Heidi jeg ble kjent med for 5-6 år siden, for den personen hun har forvandlet seg til er en bitch uten empati og forståelse for andre mennesker. Den eneste personen som tydeligvis betyr noe for henne, er henne selv. Og når jeg nå er så langt nede psykisk som jeg er, så er egoet hennes det siste jeg bør, skal eller vil tenke på.

Jeg er deprimert. Jeg sliter med angst. Jeg har ADD. Jeg er selvskader. Og nå skal jeg ringe fastlegen min imorgen, for å be om en hastetime til ham. En hastetime for å si ifra om at jeg vil innlegges på psykiatrisk avdeling. Og i tillegg vil jeg utredes for om jeg kanskje har bipolar lidelse. Jeg føler jeg har mer enn nok å tenke på nå, om jeg ikke skal trå forsiktig ovenfor Heidi også?

Spesielt når jeg har fortalt henne grunnen til at jeg ikke vil drikke alkohol, grunnen til at jeg trekker meg unna alt og alle, grunnen til at jeg ikke er den samme lenger. Men neida, det går liksom ikke inn i hjernen hennes. Og da gir jeg  opp. Jeg orker ikke å måtte kjefte, bli sint og frustrert hver gang jeg er i dialog med henne fordi hun er en selvopptatt liten drittunge som ikke klarer å skjønne at den eneste jeg må ta hensyn til akkurat nå er meg selv.

Damn!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s