Bad mood

Really, I cant seem to understand shizzle when it comes to whats going on in my apartment today. There’s a horrible and funky mood here today, and it feels like I just want to run away. Or cry. Maybe both.

Today’s dinner was bad, actually it felt more like silent torture. Both of us tried to burn a hole in the wall with our eyes, and probably we were hoping for the same thing. That out awfully silent meal would reach to an end, and fast! I tried to break the awkward silence twice, with no luck what so ever. I dont know what her problem is, in five minutes her mood changes from good, to horrible. I really wish that I had a car, so I could just take it and run away for the night. But if I am going to run away right now, I have to change both tires on my bike. But I dont have energy for it, and I dont know how, so for now I just have to stay at home..

Damn.. Is this how its supposed to be this last week before we go on a holiday? I really hope that its just a real bad case of PMS.. If not; then its gonna be a looooong holiday..

 

Advertisements

Dårlig stemning

Skjønner virkelig ikke hva som er greia her i hus idag. Det er skikkelig utrivelig stemning her, og jeg kjenner at jeg bare vil rømme. Eller gråte. Kanskje begge deler.

Middagen var en pine, ren tortur faktisk. Både jeg og hun jeg bor med stirret tomt i middagstallerkene våre, og håpet vel begge at den tause middagen snart skulle ta slutt. Jeg prøvde å bryte den pinlige stillheten to ganger, uten hell. Aner ikke hva problemet hennes er, ene øyeblikket er alt greit og etter 5 minutter er det stikk motsatt. Skulle virkelig ønske at jeg hadde bil, så jeg kunne rømme leiligheten. Hvis jeg skal rømme nå, så må jeg bytte sykkeldekk på sykkelen min først, og det gidder jeg ganske enkelt ikke.

Faen, er det slik den neste uken skal være frem til vi reiser? Håper for  all del at det bare er aggresiv PMS ute og går… Hvis ikke blir det en lang ferie..

From breakdown, to break-through

So much have happened this last period when I’ve been unavailable to write anything at the blog. But the resaults of those actions turned out to be more for the good rather than the bad.

I contacted my doctor, and asked for help to get healthy. I wanted to have professional help, and I realized that to get rid of my problems, I need help to deal with it all.  And actually I’ve havent cut myself in 1,5 month, and Im pleased about it. I’ve struggled with the urge to cut my skin almost all the time. But now I’ve been good and focused. Not easy at all, but I’ve managed it.  Also I’ve started to take medicine against my depressions, but the only thing I notice is that I get super-angry, super fast. So thats one sideaffect I’m not particurlarly happy about. I’ve also started seeing a therapist once a week, and allready I’ve been there 3 times these last 3 weeks.

There is progress. Im tired, Im struggling, but I am going to survive!

EDIT : Sorry for this horrible translation you had to read at first, but I was drugged with pain-killers and medicine for my depressions, so my brain took a hike ;) And I feel ashamed that someone actually had to read this article before I read it in a normal state of mind ;D

Fra sammenbrudd til gjennombrudd

Det er mye som har skjedd i denne perioden hvor jeg ikke har vært tilstede her på bloggfronten. Men det som har skjedd har vel egentlig vært mer i positiv retning enn negativ.

Jeg kontaktet jo legen min, og ba om hjelp til å bli frisk. Jeg ville ha profesjonell hjelp, og jeg innså at jeg måtte få bukt med problemene mine og kuttingen min. Nå har jeg faktisk ikke kuttet meg på 1,5 måned, og jeg er veldig fornøyd med det. Jeg har slitt meg kuttetrang sånn ca HELE tiden, men jeg har klart og avstå. Ikke lett, i det hele tatt, men utrolig nok så har jeg klart det. I tillegg har jeg begynt på anti-depressiver, men merker at jeg blir fly forbanna mye fortere enn før. Så det er en bivirkning jeg overhodet ikke liker. Har også fått starte med psykologtimer en gang i uken, og har allerede vært på tre timer over tre uker hos psykologen.

Ting går fremover. Jeg er sliten, jeg sliter, men dette skal jeg klare!

Rakk ned på meg? Greit….?

Lenge siden jeg har oppdatert her inne nå, men jeg har hatt mye som har skjedd både på jobb og privat. Innen 15. juni skal jeg være igang med samtaler/behandling på DPS her i hjembyen min. I tillegg har jeg brutt et 5år gammelt vennskap, jeg har søkt jobb som barne-og ungdomsarbeider, jeg jobber som bare faen for å komme meg gjennom hverdagen.

Idag kuttet jeg meg igjen for første gang på 2 uker. Dette skjedde etter en slags konfrontasjon over facebook der samboeren min, som også er min bestevenninne tydeligvis bestemte seg for å være brutalt ærlig. Og hun mener tydeligvis at jeg kun ser det negative i ting, og kun er en evig pessimist!

Dette såret meg noe enormt, fordi dette overhodet ikke er meg. Greit, jeg har dårlige dager der jeg overhodet ikke er mulig å “imponere”, men jeg går rundt å prøver å muntre opp henne på dårlige dager. Og hun er grinete og deppa langt oftere enn hva jeg er.

Så ja.. Jeg er tydeligvis en person folk rundt meg syns er greit å trykke ned? Greit, jeg tåler ærlighet altså, men når det kommer så brått på og totalt uprovosert? Da blir jeg litt satt ut, ganske enkelt. Så nå har jeg det igrunn ganske vondt. Og det å da sitte hjemme til noen i nær familie for så å late som ingenting, vel det er max ugreit!

Jeg gir snart opp.. Helt enkelt!

Emotional rollercoaster

I know it’s tabu, that its not “accepted” in the norwegian society to find love in another country. A lot of prejudice and opinions that tells you that you are stupid, naiv and making a mistake. I allready have a past with finding love in another country. I was in a relationship, and later engaged to a turkish man from August 2011 to May 2012. And also from July 2012 to September 2012 I was in a relationship with another turkish guy. But now I’ve been single since September last year. I lost little bit faith in love after that last relationship, and I was thinking that no man could ever love me. That I was just someone to use for fun or something like that. I thought I found true love with both of them, even if I was unhappy in both relationships. Understand it if you can..!

But now, I find myself falling for yet a turkish man. This time, its a “grown” man. He is 27 years old, and we are at the same place in life. My ex-boyfriends were 22 and 25, and immature as hell. But what makes me feel safer about this guy’s feelings for me, is the fact that he had to fight for me. And he did, without complaining about it. I was interesten in another man, and we had something going on between us. But even if I had this other guy, I still talked a lot with Alex (fake name) every night. He told me about his feelings for me. That he still regret the fact that he didnt take a chance when he had the opportunity the first time we met. He told me that he fell for my eyes, my smile, my temper and the fact that I’m not afraid to speak out if something is bugging me. But when I told him about the guy I was “going out with”, he pulled away. And he still regret it after all these months.

After endless conversations with Alex the last months, and the honesty between us, I now find myself being in love with him. I’ve stopped talking with my ex-flirt, because he doesnt seem serious at all. Alex, on the other hand sends me texts throughout the day, and we talk with eachother several hours every day and night. I’ve been honest with him, and I’ve told him that I am falling for him, but that also made it hard for me to know what to do about this other guy. And he understood me, but knowing this made him fight for me. He fought to make me forget about this other man, and that I just wanted to be with one person; him. And a couple of weeks ago, I had a breakthrough.

I was talking with Peter (fake name for the other guy). And the butterflies I previously had for him, was gone. They had disappeared from my heart and body. But when I talked with Alex, the butterflies came back. The feelings, heart beating faster at the sight of seeing him on cam. The non-stop smiling and laughter. Everything felt right. And I knew that Alex is the one that I want. And now its us. The love-messages is sweeter than caramels dipped in sugar, and I am longing for the moment I can be with him again. Spending time with him, and feeling his arm oround me, the feeling of being just the two of us. I am in love with this amazing guy, and I love how we communicate with eachother, and how much we communicate. And the fact that we can be honest with eachother all the time.

But someone will probably react about the way we’ve found eachother. Through internet, serious conversations, loveydovey texts and laughter. Without spending so much time with eachother “in real life”. But this is how I feel. I am in love with Alex, and I have feelings beyond this world for him. Right now there’s just want thing I want to do. Jump on a plane, and go to him, and never go back to Norway again. Just be him and me, the two of us against the rest of the world. Even if I am struggling with my depressions, I dont think about the pain on my inside as long as I talk with him. But the minute he goes to work, and cant come back online until 3-4 in the morning when he quit his shift, I feel lonely and abandoned. I get worried, and everything feels painful and bad again. So the last few days, when he had the opportunity to not work as much, but talk with me online instead, well.. I’ve been lucky to have great days instead of awful. These days was actually good enough to keep me away from the razorblades and the self-harming.

I am a depressed, anxietyfilled self-harmer that suddenly have fallen in love in the middle of it all.

Hello emotional rollercoaster?:P

Jeg er en deprimert, angstfylt selvskader som har blitt forelsket oppi det hele. Heisann følelsesladd karusell?:p

Karusell med følelser

Jeg vet det er tabu, at det ikke er “akseptert” i det norske samfunnet å finne kjærligheten i et annet land. Mye fordommer og formeninger om at man er dum, naiv og begår en feil. Jeg har allerede en fortid med å finne kjærligheten i et annet land. Da jeg iløpet av tiden august 2011 til mai 2012 var sammen med, og etterhvert forlovet med en tyrkisk mann bosatt i Tyrkia. I tillegg til at jeg ble sammen med en annen tyrkisk mann fra juli 2012 til september 2012. Men nå har jeg altså vært singel siden september ifjor. Jeg mistet litt troen på kjærligheten etter mitt siste forhold, og tenkte at ingen mann kunne elske meg. At jeg bare var en “bruksgjenstand”, som noen kunne leke seg med. Jeg trodde jeg hadde funnet kjærligheten begge gangene, selv om jeg var ulykkelig med begge to. Forstå det, den som kan!

Nå derimot, har jeg nok en gang falt for en tyrker. Denne gangen er det en “voksen” mann. Han er 27år gammel. Mine ekser forholdsvis 22 og 25. Det som gjør at jeg nå føler meg tryggere på denne mannen og hans følelser for meg, er det at han har måttet kjempe for meg. Jeg var interessert i en annen mann, og hadde noe på gang med ham. Men likevel snakket jeg mye med Alex (falskt navn), hver eneste kveld. Han fortalte meg etterhvert om sine følelser for meg At han angret så fælt på at han ikke tok sjangsen på å bli ordentlig kjent med meg når jeg var i Tyrkia sist. Han hadde falt for øynene, smilet og temperamentet mitt. Det at jeg turte å si ifra om noe som provoserte meg. Men det at jeg nevnte min daværende flørt når han spurte meg om jeg hadde type, fikk ham til å trekke seg litt unna. Noe han har angret på i flere måneder nå.

Etter utallige samtaler med Alex de siste månedene, og den ærligheten som har vært mellom oss hele veien, så har jeg nå falt for ham. Jeg har sluttet å snakke med min eks-flørt, fordi han ikke virker seriøs i det hele tatt. Alex derimot, sender meg meldinger gjennom hele dagen, og vi snakker sammen flerfoldige timer hver eneste dag. Jeg har vært ærlig med ham, og fortalt ham at jeg holdt på å falle for ham, men at det var vanskelig for meg å vite hva jeg skulle gjøre pga denne andre mannen. Og dette forsto han. Men det fikk ham til å ville kjempe for meg. Kjempe for at jeg skulle glemme denne andre mannen, og kun ville ha en person, han selv. Og for et par uker siden kom gjennombruddet.

Jeg snakket med Peter (falskt navn på den andre mannen). Og de sommerfuglene jeg tidligere hadde hatt for ham, var borte. De var som forsvunnet fra meg. Og når jeg like etterpå snakket med Alex, så var sommerfuglene der. Følelsene, hjertet som banket fortere ved synet av ham på cam. Smilet som ikke ville gi seg. Alt stemte. Og jeg visste at Alex er den jeg vil ha. Og nå er det oss. Kjærlighetserklæringene er søtere enn sukkerdyppet karamell, og jeg lengter etter å få være med ham igjen. Få tilbringe tid i armkroken hans, og kjenne følelsen av å være kun meg og ham. Jeg er forelsket i denne fantastiske fyren, og jeg elsker hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvor mye vi kommuniserer og at vi kan være ærlige med hverandre hele tiden.

Men noen vil sikkert reagere på måten vi har funnet sammen på. Gjennom internett, alvorlige samtaler, klissete meldinger og latter. Uten å ha tilbragt så altfor mye tid sammen personlig. Men dette er slik jeg føler det. Jeg er forelsket i Alex, og har blitt utrolig glad i ham. Og akkurat nå er det kun en ting i hele verden jeg har lyst til. Nemlig å reise til ham, og ikke dra hjem igjen. Bare være meg og ham, mot resten av verden. Selv om jeg sliter med mine psykiske problemer, så kjenner jeg ikke på det vonde inni meg, så lenge jeg snakker med ham. Men så snart han drar på jobb, og ikke kommer på nett igjen før midt på natten, så føler jeg meg ensom og forlatt. Jeg blir bekymret, og alt kjennes vondt og fælt ut igjen. Så de dagene han ikke har jobbet så mye i det siste, men heller vært på nett og snakket med meg, så har jeg hatt noen fantastiske dager. Så bra, at den siste uken har vært skadefri!

Jeg er en deprimert, angstfylt selvskader som har blitt forelsket oppi det hele. Heisann følelsesladd karusell?:p

Update

I’ve been very quiet for a while now. Sorry for that! But I’ve had a lot to thing about the last 1,5 week, and the result of that is not wanting to update.

What happened was that I had an argument with my friend, and because of the fight I had a breakdown. This breakdown made me call my doctor asking for an emergency appointment. And I got one wednesday last week (two days after I called). I was inside talking with my doctor for about an hour or so, telling him about my problems, showing him my cuts, and telling him about my feelings, and all this made him decide to write a letter of recomandation to a mental institution, and send it the same day. So now I’m wondering about how long I have to wait for some feedback after this recomandation.  The answer from the institution will most likely be an appointment for a meeting with one of the people there, and then discussing ways of treatment. Either its going to be admition for 24/7 treatment, or just meetings with a psychologist. Im hoping for the first kind of treatment.

So that means that the people closest to me now knows whats going on. The only person I didnt tell yet is my father, and telling him is what makes me the most nervous. So I’m going to write it all down, and make him read it. Hopefully I will do that tonight. He gets home between 22 and 23 o’clock from work, and then its about time to tell him and let him know. I have to be the person telling him, so he wont hear it from anyone else than me.  It can hurt him even more if anyone else tell him, than if he get the news directly from me.

Wish me luck!

Oppdatering

Har vært stille fra meg alt for lenge nå. Beklager dette! Men jeg har hatt mye å tenke på den siste 1,5 uken, noe som har resultert i lite blogglyst.

Det som skjedde var rett og slett at jeg kranglet med venninnen min, og jeg fikk et sammenbrudd. Dette sammenbruddet førte rett og slett til at jeg bestilte hastetime til fastlegen min, og fikk time forrige onsdag (to dager etter jeg ringte). Var inne til legen i nesten en time, og etter å ha fortalt legen om problemene mine og følelsene mine, samt at han fikk se kuttene mine, så bestemte han seg for å sende en henvisning til DPS samme dag. Så nå er jeg spent på hvor lang tid jeg må vente før jeg får tilbakemelding på denne henvisningen. Da får jeg mest sannsynlig innkalling til samtale, og deretter blir det drøftet hva som skal skje videre av behandling. Enten innleggelse med behandling, eller kun behandling. Jeg håper på førstnevnte.

Så det vil si at nå vet mine nærmeste om hva som skjer. Den eneste jeg ikke har snakket med om dette er min far, og det gruer jeg meg mest til. Så jeg skal skrive alt ned, og la ham lese det selv. Nå ikveld helst. Han kommer hjem mellom 22 og 23 ikveld, og da er det på tide å la ham vite det. Jeg må være den som sier det til ham, så han ikke får høre det fra noen andre enn meg. Det kan såre ham mer at noen andre sier det, enn at han får høre det direkte fra meg.

Ønsk meg lykke til!

The breakdown

Earlier this evening I realized that I needed to talk with my mother and hear her voice in the phone. I’ve talked with her 3 times since christmas, and I felt that she was the only person in the world that could calm me down. The reason for this was an argument with someone claiming to be my bestfriend, but the whole thing ended up in us saying that we dont want to talk with eachother for some time, because both of us got incredible angry. I dont understand what reason she has to be angry for, when I was the one getting attacked as usual.  And I got enough. She allways mention the same things every time we talk, so now I think of arguing when I think of her. So, in other words; the last thing I need right now.

So I could only thing of one logical thing to do. Talk with my mother in the phone, and let all my frustration and anger towards “Heidi” (fake name) out, so I could get some feedback from my mother that my feelings and thoughts wasnt wrong. My mom agreed 120% with me, and she thinks that I should stay away from Heidi for a while. Because of how Heidi treats me and make me feel. And I agree. I want the old Heidi back, the girl I’ve known for 5-6 year. Because this person she turned in to is a total bitch without empathy and understanding for other people. The only person that seems to matter for her, is herself. And when I am feeling the way I feel mentally, her ego is the last thing I should, or want to think about.

I am depressed. I struggle with anxiety. I have ADD. I suffering with self-harming. And self- destructivity. I almost cant sleep at night and have headache on a regular basis. So I am going to call my doctor tomorrow, and ask for an emergency-appointment. An emergency-appointment to ask for getting an admition psychiatric ward. And that I also want to be tested to check if I have bipolar disorder. I think I have enough to think about if I’m not supposed to worry about how to deal with Heidi aswell?

Particularly when I’ve allready told her the reason why I dont want to drink alcohol, the reason why I isolate myself from everyone, the reason why I’m not the same person anymore. But no, her brain wont accept what I’m telling her. So I give up. I dont have the energy to argue, and get angry and frustrated every time I talk with her just because she is a egotistical brat that cant understand the fact that I need to take care of ONE person. Myself!

Damn!